I forkant av samenes nasjonaldag er det utgitt en bok av Alf Ragnar Nielssen med tittelen: «Samisk fortid i Lofoten». Jeg synes tittelen er slående og viktig. Hele Sør-Hålogaland bispedømme har en samisk fortid, selv om det mange steder fortsatt er skjult og fortrengt. Nå ser vi heldigvis gryet av noe annet – fortiden bryter seg inn i nåtiden og gir ny verdifull kunnskap om samfunnet – og enda viktigere, gir mange mennesker identiteten sin tilbake.
Jeg leste nylig: «Herrene sendte oss hit; om tvangsflytting av samene» av Elin Anna Labba. Boken gjorde stort inntrykk, den forteller både på en personlig, men også historisk måte, hvordan samene ble et offer for nasjonalstatens grenser, måtte flytte fra sine tradisjonelle vandringsområder og mistet sin kultur og sitt livsgrunnlag. Tittelen på boka er som et sammendrag av hele fornorskningsprosessen og hva det hele dreide seg om; Herrene flyttet oss hit.
I vår tid er vi blitt opptatte av hvordan det er å være en minoritet i samfunnet, men i kjølvannet er det også kommet frem en bevissthet om hva det vil si å være en majoritet. Vi ser nå hvor lett det er å se verden bare fra majoritetens synsvinkel, hvor lett det er å bygge samfunnet på majoritetens rettigheter. Vi ser det når det gjelder samene, LHBTQere, de som ikke er hvite nok i huden og mennesker med funksjonsbegrensninger. Å være en majoritet er et stort ansvar og majoriteten har som oppgave, ja kanskje som den viktigste, å være åpne for å se verden fra et annet ståsted enn vårt.
Da må vi lytte, vi må lytte til historiene til de som kjenner undertrykkelse på kroppen, og vi må være villig til å endre vår inngrodde måte å tenke på.
Det er dette jeg håper skal skje gjennom sannhets og granskningskommisjonens arbeid. Sannhets og granskningskommisjonen har et viktig og tydelig mandat, og selv om kommisjonen har arbeidet noen år kan det være vel verd å repetere mandatet:
Det skal gjøres en historisk kartlegging som beskriver norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer og kvener/ norskfinner både lokalt, regionalt og nasjonalt.
Virkningen av fornorskningspolitikken skal undersøkes. Kommisjonen skal se på hvordan fornorskningspolitikken har påvirket majoritetsbefolkningens syn på samer, kvener og norskfinner og undersøke betydningen av fornorskninga frem til i dag.
Foreslå tiltak som kan bidra til videre forsoning.
Kommisjonens samler inn historier fra de som har opplevd fornorskingen på kroppen. Hittil har kommisjonen fått inn over 500 personlige historier som belyser uretten.
Når rapporten leveres 1. juni 2023, er det viktig at alle samfunnsinstitusjoner tar dette på alvor – også Den norske kirke. Hvordan skal vi få til en forsoning med de majoritetssamfunnet gjennom årtier har møtt med diskriminering, hets og mobbing?
Noe er gjort. I 1997 erkjente Kirkemøtet at også kirken har diskriminert samene, at dette har skapt sår og at samene ofte har blitt fremmedgjort i kirken. Kanskje trengs det mer, kanskje trengs det en tydelig bønn om tilgivelse fra Den norske kirke, slik Den svenske kirken gjorde i 2021. Når resultatet fra kommisjonen kommer, blir det naturlig å drøfte dette på nytt.
Den norske kirke har et svært oppegående Samisk kirkeråd, og våre samiske medarbeidere taler ikke bare samenes sak, men er med på å lære hele Den norske kirke hva som skal til for å skape forsoning og ikke minst likeverd. I Sør-Hålogaland bispedømme har vi et særlig ansvar for kirkelig betjening av lulesamisk område. Det er nå satt ned et arbeid for å utarbeide en lulesamisk menighetsplan der samisk kultur, trosuttrykk og teologi skal være basis. Dette er et meget viktig arbeid, med mål om å skape et autentisk lulesamisk menighetsliv. Arbeidet kan også være en døråpner for andre minoritetsgrupper.
Tross dette hører vi fortsatt historier om samer som blir møtt med skjellsord – noen våger ikke å gå med kofta på grunn av mobbing. Dette er alvorlig, vi må ha nulltoleranse for slikt. Her må kirka på banen, ikke minst i vårt ungdomsarbeid, og løfte frem det samiske som likeverdig og med sin rettmessige plass.
En begynnelse er å gjøre det samiske synlig, gjennom språk, kultur og i organer som tar viktige avgjørelser. Like viktig er det å slå ned på all diskriminering, både den som skjer ved direkte mobbing av samer, men også den som skjer når storsamfunnets behov går på bekostning av samisk levemåte. Skal vi få det til må vi lukke vårt majoritetsblikk og løfte likeverdighetsblikket.
Den samiske nasjonaldagen er en festdag. Da feirer vi retten til egne samiske språk, til å bære kofte med stolthet, til å leve i pakt med tradisjonelle samiske verdier, til å kunne leve fullt ut og likeverdig, til å drive tradisjonelle næringer og til å kunne bidra med verdifull kunnskap i vårt moderne multikulturelle samfunn.
Vuorbbe biejvijn!
Biskop i Sør-Hålogaland, Ann-Helen Fjeldstad Jusnes